Laggartorps Dark Eagle

Laggartorps Dark Eagle var min første Groenendael. Han ble født 18 januar 2006 hos en liten oppdretter i Sverige. Til daglig lød han navnet Bajas og han gjorde sitt beste for å leve opp til det navnet.

Bajas var nøye planlagt og ambisjonene var ganske klare da vi reiste å hentet han. Han skulle bli en lydighetshund. Vi var å hilste på han da han var tre-fire uker også så vi han ikke før den dagen vi skulle hente han. Dessverre så viste det seg at ambisjonsnivået måtte senkes betraktlig og treningene gikk med til helt andre ting enn det som var planen.

Bajas var fra første stund veldig usikker og redd. Vi jobbet og jobbet med han. Gikk utallige kurs og deltok på fritreninger og fellesturer for å prøve å jobbe bort usikkerheten hans. Før han fylte et år var vi hos Gry Løberg hos Manimal et par ganger, men hun ga oss ikke mye håp. Han hadde klare tegn på fryktaggresjon. Men jeg var ikke villig til å gi opp enda så jeg jobbet vidre, både med treningopplegget vi fikk hos Løberg i tillegg til våre faste rutiner og treninger i forhold til sosialisering. Han var en drøm å trene med da. Så førerorientert, så ivrig etter å lykkes og så lett å belønne.

Noen ganger så vi bedringer og håpet steg, men hver gang falt han tilbake. Det virket også som det skulle mindre til for å “vippe han av pinnen” etterhvert som tiden gikk. Å ha han med seg steder bød alltid på utfordringer. Når vi gikk tur måtte vi hele tiden passe på når det kom mennesker og det å møte andre hunder var et mareritt. Alt som Bajas møtte på måtte han kontrollere og hadde han en dårlig opplevelse med noe eller noen, glemte han den aldri. Det stedet i verden som både vi og han slappet skikkelig av, var på hytta på fjellet. Der er det sjelden man møter folk og hunder, så det ble vårt og hans himmelrike. Her kunne han springe og herje – akkurat sånn en hund skal ha det.

Etterhvert som tiden gikk ble han bare verre og verre. Halen var bestandig ned mellom bena – aldri opp i været som en glad belger. Han begynte å knurre mere – også mot oss. Det siste han gjorde i livet var å bite meg. Først i armen og så hoppet han opp å glefset etter ansiktet mitt. Det var helt klart en overslagshandlig, men når han velger å bite den som går tur, trener, mater og er sammen med han mesteparten av døgnet, har det gått for langt. Etter min mening er det ikke forsvarlig å ha en hund som velger å bite. Når man i tillegg har barn i huset, blir livet med en sånn hund bare slitsomt. Ikke tror jeg han hadde det spesielt godt, han heller.

Det er vondt å se at hunden din lider. Det er vondt å vite at han føler at han må være på vakt hele tiden – at han aldri klarer å slappe av. 18 juli 2007 reiste vi den tunge veien til dyrlegen med han. Det er det vanskligste og vondeste jeg noen gang har gjort. Jeg trøster meg selv mange ganger med at jeg gjorde det for hans skyld.

Nå er alt det vonde borte. Nå trenger du ikke passe på hele verden lenger. Hvil i fred, gutten min – vi vil aldri glemme deg.