Himmelen har fått en ny stjerne

Jeg hadde ikke drømt at jeg skulle skrive dette – ikke på mange år enda. Men det er ikke bestandig ting blir slik man drømmer. Lørdag 16 oktober måtte jeg ta den tunge avgjørelsen, som man som hundeeier ikke engang ønsker å tenke på. Lille Stitchen fikk sovne inn. Han var ikke så frisk som vi håpet og trodde

Etter å ha vært kjempefin i over et halvt år, ble han plutselig syk igjen. De siste par ukene var han slapp og sløv. Selvsagt ville han være med på tur og virket glad og leken når det var noe på gang, men utover det lå han stort sett og sov. Ikke hadde han matlyst heller. Han gikk fra å spise 1,2 kg vom og hundemat + grønnsaker om dagen, til å få i seg kun ca. halvparten. Selv ikke etter å ha sprunget flere timer i fjellet, ville han spise noe særlig. I tillegg var han stadig varm og pesete og han klødde seg også mer en vanlig, så det var tydelig at han “brygget” på noe. Da jeg gikk på jobb på fredagmorgen, virket han som han pleide og jeg kunne ikke se noe på han. Da jeg kom hjem fem timer senere ble jeg møtt av en kjempestressa hund som klødde og klødde og tunga hang ut av munnen hans. En rask skjekk viste at han hadde eksem i begge ørene, på hele buken, pluss noen prikker bak på det ene låret. Jeg hadde mest lyst til å sette meg ned å grine, men det var bare å kaste seg over telefon og mail for å prøve å få dette sjekket opp så raskt som mulig.

Lørdag var det tid for konsultasjon hos både Thoresen og veterinær. Begge var like overrasket over utviklingen, siden han hadde vært bra så lenge. Veterinæren fant også eksem langt innover i øregangene hans, noe som må ha vært helt forferdelig. Tenk å klø som besatt på et sted hvor du ikke har mulighet å komme til “Dommen” var en svikt i immunforsvaret, som fører til at funksjonene i kroppen hans ikke gjorde “jobben” sin. Dette kan gi forskjellige utslag, men hos Stitch var det kløe og eksem som var det største problemet. Nå som han var blitt så pass gammel også, var det ingen sannsynlighet for at han ville vokse det av seg. Vi har jo prøvd alt, og når jeg sier alt, så mener jeg ALT. Det har vært hudspray, salver, aloe vera, fiskeoljer og diverse sjampotyper. Det siste var jo å gå over til råfôring, noe som så ut til å hjelpe. Beklageligvis holdt det bare et halvt år Det betyr at for å holde han symtomfri, måtte han hatt livslang behandlig med akupunktur, i tillegg til perioder med kortison og antibiotika. Dette er jo behandlinger som hjelper, men psykisk sett responderte Stitch veldig negativt på dette. Akupunktur gjorde han veldig slapp og sløv. Kortison gjorde han veldig skvetten og hypersulten, noe som igjen førte til et matforsvar. En periode drev han også og forsvarte lekene sine og han ble generelt mer skeptisk til både omgivelsene og fremmede personer.

Etter lange diskusjoner med både den ene og den andre, tok jeg den verste avgjørelsen jeg noen gang hadde tatt. Stitch skulle få slippe mer. Selvom han kunne fått tilsynelatende gode perioder, ville det vært tider som ville vært så uverdige for han, at det ville vært egostisk og la han gjennomgå det. Jeg skriver også tilsynelatende, fordi vi vet jo ikke hvordan han hadde det, selvom han ikke hadde noe eksem. Han klødde jo bestandig – og ja, hunder klør de akkurat som du og jeg gjør. Problemet var bare at Stitch klødde mer enn andre

Jeg satte meg ned på gulvet sammen med han, da han fikk den første sprøyten. Etter kort tid begynte beina hans å svikte og jeg la han ned mellom beina mine. Der satt jeg og koste med han, og tørket mine tårer som rant nedover hans kinn. Vi pratet om alt vi rakk å gjøre sammen. Om alle de fine fjellturene vi hadde hatt. Om hvordan han bestandig fikk meg til å smile og le. Til og med når jeg var frustrert og lei av han, gjorde han ting og så så lykkelig ut, at det ikke gikk an å la være og le. Stitch var en koseklump av dimmensjoner. Om han lå og sov og vi gikk forbi han, løftet han opp det ene bakbeinet, i tilfelle vi skulle finne han så uimotståelig at vi bare måtte kose litt. Og som regel gjorde vi jo det også. Da pleide han å kikke på oss, løfte litt på leppa og gi oss verden mest sjarmerende smil. Jeg fortalte han at han var verdens fineste gutt. Han var husets muntrasjonsfaktor, koseklump og lykkepille. Bedre hund enn han kunne vi rett og slett ikke fått og vi er så glad for at vi fikk ha han, den tiden vi hadde.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt sånn, men siden det var lørdag og en stille dag, lot de meg bare sitte. Jeg hadde ikke lyst til å gå fra han. Det gjorde så inderlig vondt. Men trøsten min får være at han slipper å plages mer – og at min smerte over å ha mistet han vil gå over etterhvert.

Du vil bestandig ha en stor og spesiell plass i hjertet mitt, Stitch. Lykke til på reisen, gutten min