Bloggtørke…

Det er egentlig ingen grunn for å ikke blogge for tiden, for det har skjedd masse. Men det har vært litt mye med studier for tiden og da er ikke det å sitte å blogge det man ønsker å bruke fritiden på. Det viktigste av alt er at Stitch har blitt erklært frisk av Thoresen . Vi hadde time der sist tirsdag og da mente Thoresen at det var veldig bra. Som han uttrykte det, så var Stitch 95 % frisk, så da fikk han en nål i beinet for å bli 100 % .  Han har også vært så og si helt fri for utslett det siste, selv om han til stadighet klør seg der hvor utslettet har vært. Nå tror jeg kanskje jeg er i overkant oppmerksom på han, men det er jo normalt at hunder klør seg, sant?

I dag fant jeg imidlertid en stor rød flekk, som så ut som var betent . Om det er et sår eller utslett, vet jeg ikke. Jeg har renset og smurt på litt sårsalve, så får jeg bare følge med i noen dager fremover. Han har jo så dårlig med pels på buken, så han har jo ingen beskyttelse. Det kan jo være at han har skrapet seg opp på noe under lek og herjing. Jeg håper det er sånn det er. I tillegg har han fått betennelse i analkjertlene, så ting vil liksom ingen ende ta. Det er jo relativt greit å kurere, men det betyr jo ny antibiotikakur. Syns egentlig det er rart at han får sånne betennelser nå. Det jo ikke så lenge siden han avlutta den forrige kuren – da utslettet hans var så ille – og antibiotika er jo det samma uansett hvor i kroppen det skal virke. Jeg må innrømme at jeg blir litt forvirra og frustrert for tiden og tenker at kanskje han har begynt å bli immun mot antibiotika. Det har jo vært noen kurer han har måttet gjennom.

Nå høres det ut som det bare er elendighet her om dagen, men det er det så absolutt ikke. Det som er veldig gledlig er at Stitch har fått igjen humør og lekelyst. Han blei jo som en zombie av den kortisomsprøyta han fikk. Han ville stort sett ingenting annet enn å spise og sove. Han var sulten bestandig og begynte å forsvare både mat og leker. Og trene kunne jeg bare glemme – det gadd han ikke. I tillegg knurret han helt umotivert og uforståelig på mennsker, bare de passerte oss på tur. Det var ikke spesielt hyggelig. Men nå er han seg selv igjen. Alt forsvar er borte, han innbyr til lek og herjing og han har fått igjen glimtet i øynene igjen Vi har så smått begynt å trene litt igjen også. Det er jo litt av en utfordring. Han har jo ikke trent på flere månder, så nå er det mest fluene som svirrer i hode på han. Han detter ut hele tiden og plutselig så skal han gjøre alt på en gang *ler*. Her om dagen så skulle vi trene litt FVF og jeg hadde han i utgangsstilling og prøvde å få han til å fokusere på meg. Da var det sitt, dekk, flytte litt på rompa, ny dekk, stå, sitt, flytte litt mer på rompa og litt forsiktig halsing – alt i løpet av noen få sekunder. Han var jo så rar når han holdt på sånn, som jeg klarte ikke la være å le av han – og da kom det jaggu meg en “high five” også – midt i ansiktet på meg. Det er godt han er søt, liksom. Jeg tror nok vi må senke kravene litt og starte helt fra bunn av og heller være nøye med belønninga. Og den belønninga må være godbiter, for det er absolutt ikke behov for å trekke han mer opp med leking

Nå er jo våren i anmarsj også. Dagene blir lengre og snøen smelter og jeg kjenner at motivasjonen min er tilbake, så da blir det sikkert mer trening fremover. Dette har vært en fryktlig lang og tung vinter på mange måter. Men med en frisk hund (sånn ca) og økende treningsiver både på hund og fører, blir det nok litt mer struktur på treninga fremover *nikker overbevisende for meg selv*.

Avslutter med noen snøbilder av snømonsteret. Nå som han er frisk igjen, er det full fart og basing i snøen. Stitch er nemlig IKKE lei av snø enda

Det er nok snø, kan man si…

…men det passer jo fint, når snødykking er favoritthobby’n

Lykkeliten

Siden han ikke har noe underull for tiden, smelter snøen og klumper seg i pelsen hans. Litt av noen snøballer *ler*

Snømonsteret

Han er jo litt søt også da