Da har vi vært hos Thoresen igjen

Ja, i dag hadde vi time hos Thoresen igjen og jeg var veldig spent på hva han ville si og om ha ville behandle Stitch siden han går på både kortison og antibiotika igjen. Han fikk jo først kun kortison, men siden utslettet i ørene ikke forsvant, ble det en runde med antibiotika også . Med det samme vi var hos veterinæren, tok vi en utvidet blodprøve av han for å sjekket om det har skjedd noen endring det siste året. Det hadde det ikke, og jeg bør vel si heldigvis, for det betyr jo at det ikke er noe galt sånn i forhold til veterinærmedisin. Det ble ikke sjekket thyroxinnivået hans, men som veretinæren sa, så er det lite trolig at en så ung hund har problemer med stoffskifte.

Men tilbake til Thoresen. Jeg snakket jo med han for fjorten dager siden og han anbefalte jo ikke kortison akkurat, men var litt sånn: må man, så må man – og nå måtte vi. Jeg forklarte for han hvor ille Stitch hadde vært og han var enig i at i slike akuttilfeller så måtte man ty til behandling som hadde rask lindring. Thoresen var veldig overrasket over at Stitch ikke var blitt bedre og så veldig betenkt ut. Det er ytterst sjelden at hunder ikke responderer raksere/bedre på akupunktur og råfôring. Han mente at det han hadde kjent på Stitch, ikke skulle tilsi at det burde ta så lang tid. Han sjekket han ganske nøye i dag og mente ting var blitt bedre, men det er langt i fra bra

Siden Stitch går på kortison, fikk han ikke akupunktur i dag. Jeg forstod på Thoresen som at det ikke ville ha ønsklig effekt. I steden fikk han “skutt inn” en gullbit i det ene beinet. Så nå har Stitch øket i verdi. *ler* Neida, det hadde ikke gjort store utslaget på vekta, den lille biten, men det har vist positiv effekt. Jeg må innrømme at jeg ikke fikk spurt så mye om akkurat hva eller hvordan - jeg har hørt at det har blitt gjort på hunder med strek HD – men da har det vel samme “lindrende” effekt på Stitch også. I tillegg fikk jeg med en flaske med solhatt, som jeg skal blande i maten hans hver dag. Så er det tilbake om fire uker igjen.

Hvordan tingene er nå? Tja, jeg vet ikke helt egentlig. Han klør jo litt enda. Ikke så mye som han har gjort, men allikevel så burde han ikke gjort det når han har fått en så stor dose kortison. Jeg ser ikke noe utslett noe sted, men det er tydelig at det er noe som er ubehagelig. I tillegg flasser han jo helt forferdelig. Jeg har fått en sjampo hos veterinæren som jeg skal gni de stedene han flasser, rett og slett for å få vasket det bort. Det kan nemlig være fint gromiljø for sopp. *grøss* Ellers så har jo pelsen begynt å gro på de stedene som var bare (og det er jo bra, for nå har han nemlig begynt å røyte underull) .

I tillegg er han litt spesiell om dagen. Jeg har jo hørt at de kan endre atferd når de går på kortison, men dette her er ikke noe særlig i det hele tatt. Han har jo fått kortison før, men ikke i form av sprøyte – og spør du meg er det siste gang han får sprøyte også. For det første er han slapp og daff og han “virker” rett og slett ikke. Jeg prøvde å trene han litt inne her om dagen. Da satt han bare å så på meg en stund og så gikk han og drakk litt vann, før han la seg ned å innbydde til kos. *himle med øya* Ikke vil han leke heller. Jeg kaster frisbee (noe som før var kjempemoro) og han loffer bort og henter den og kaaanskje han loffer tilbake - hvis ikke han finner ut at han skal grave den ned i snøen da. Om han gjør dette for å slippe og hente den igjen vet jeg ikke, *ler* men det er hvertfall ikke mye fart om dagen. Du ser på hele han at han ikke er i form. Han er matt i øynene og “smiler” ikke i det hele tatt. Det hender noen ganger at han glimter til, men det varer ikke så lenge av gangen. De eneste gangene han blir ivrig er når det er mat på gang. Han er nemlig suuuulten – hele tiden. Og dette med mat er jo også blitt et eget kapittel. Han har plutselig begynt å forsvare maten sin. Tidligere har jeg omtrent kunne stikke ansiktet ned i maten uten at han har brydd seg, men nå har han knurret flere ganger bare vi har vært i nærheten når han spiser. Da jeg skulle ta en tauknute han prøve å spise i stykker her om dagen, knurret han skikkelig og ville ikke gi den fra seg. I tillegg har han behov for å si i fra at han verken vil børstes eller klippe klør. Han har også knurret til mennesker som vi møter på tur – uten at de har sett på han engang. Han har rett og slett et voldsomt behov for å si fra om ting om dagen – og det er ikke koselig i det hele tatt. Han skvetter og bjeffer på den minste lille ting. Jeg prøver å ikke bry meg. Jeg gjør det jeg vil – tar fra han leker, børster pels og klipper klør. Det eneste jeg ikke gjør noe med er matforsvaret hans. Det er ikke Stitch som er sånn, så da gidder jeg ikke provosere frem noe.

Jeg får virkelig at denne virkningen av kortisonet gir seg snart. Dette her er ikke noe gøy hundehold og selv om jeg vet at dette vil gå over (forhåpentligvis snart), så syns jeg f.eks. ikke det er spesielt hyggelig når han knurrer til folk som ikke har ofret han et blikk engang Jeg vil ha igjen den lille turbo, fluehue, smiletryne gutten som jeg hadde før:(

Og hvis du som leser bloggen har noen råd, erfaringer og tips å dele blir jeg veldig glad. Om ikke annet er det en fattig trøst å vite at han oppfører seg helt normalt i forhold til situasjonen og at det SNART går over. Oooog hvis noen kan si noe om det gullet han har fått i beinet, blir jeg enda gladere