Himmelen har fått en ny stjerne

Jeg hadde ikke drømt at jeg skulle skrive dette – ikke på mange år enda. Men det er ikke bestandig ting blir slik man drømmer. Lørdag 16 oktober måtte jeg ta den tunge avgjørelsen, som man som hundeeier ikke engang ønsker å tenke på. Lille Stitchen fikk sovne inn. Han var ikke så frisk som vi håpet og trodde 😦

Etter å ha vært kjempefin i over et halvt år, ble han plutselig syk igjen. De siste par ukene var han slapp og sløv. Selvsagt ville han være med på tur og virket glad og leken når det var noe på gang, men utover det lå han stort sett og sov. Ikke hadde han matlyst heller. Han gikk fra å spise 1,2 kg vom og hundemat + grønnsaker om dagen, til å få i seg kun ca. halvparten. Selv ikke etter å ha sprunget flere timer i fjellet, ville han spise noe særlig. I tillegg var han stadig varm og pesete og han klødde seg også mer en vanlig, så det var tydelig at han «brygget» på noe. Da jeg gikk på jobb på fredagmorgen, virket han som han pleide og jeg kunne ikke se noe på han. Da jeg kom hjem fem timer senere ble jeg møtt av en kjempestressa hund som klødde og klødde og tunga hang ut av munnen hans. En rask skjekk viste at han hadde eksem i begge ørene, på hele buken, pluss noen prikker bak på det ene låret. Jeg hadde mest lyst til å sette meg ned å grine, men det var bare å kaste seg over telefon og mail for å prøve å få dette sjekket opp så raskt som mulig.

Lørdag var det tid for konsultasjon hos både Thoresen og veterinær. Begge var like overrasket over utviklingen, siden han hadde vært bra så lenge. Veterinæren fant også eksem langt innover i øregangene hans, noe som må ha vært helt forferdelig. Tenk å klø som besatt på et sted hvor du ikke har mulighet å komme til 😦 «Dommen» var en svikt i immunforsvaret, som fører til at funksjonene i kroppen hans ikke gjorde «jobben» sin. Dette kan gi forskjellige utslag, men hos Stitch var det kløe og eksem som var det største problemet. Nå som han var blitt så pass gammel også, var det ingen sannsynlighet for at han ville vokse det av seg. Vi har jo prøvd alt, og når jeg sier alt, så mener jeg ALT. Det har vært hudspray, salver, aloe vera, fiskeoljer og diverse sjampotyper. Det siste var jo å gå over til råfôring, noe som så ut til å hjelpe. Beklageligvis holdt det bare et halvt år 😦 Det betyr at for å holde han symtomfri, måtte han hatt livslang behandlig med akupunktur, i tillegg til perioder med kortison og antibiotika. Dette er jo behandlinger som hjelper, men psykisk sett responderte Stitch veldig negativt på dette. Akupunktur gjorde han veldig slapp og sløv. Kortison gjorde han veldig skvetten og hypersulten, noe som igjen førte til et matforsvar. En periode drev han også og forsvarte lekene sine og han ble generelt mer skeptisk til både omgivelsene og fremmede personer.

Etter lange diskusjoner med både den ene og den andre, tok jeg den verste avgjørelsen jeg noen gang hadde tatt. Stitch skulle få slippe mer. Selvom han kunne fått tilsynelatende gode perioder, ville det vært tider som ville vært så uverdige for han, at det ville vært egostisk og la han gjennomgå det. Jeg skriver også tilsynelatende, fordi vi vet jo ikke hvordan han hadde det, selvom han ikke hadde noe eksem. Han klødde jo bestandig – og ja, hunder klør de akkurat som du og jeg gjør. Problemet var bare at Stitch klødde mer enn andre 😦

Jeg satte meg ned på gulvet sammen med han, da han fikk den første sprøyten. Etter kort tid begynte beina hans å svikte og jeg la han ned mellom beina mine. Der satt jeg og koste med han, og tørket mine tårer som rant nedover hans kinn. Vi pratet om alt vi rakk å gjøre sammen. Om alle de fine fjellturene vi hadde hatt. Om hvordan han bestandig fikk meg til å smile og le. Til og med når jeg var frustrert og lei av han, gjorde han ting og så så lykkelig ut, at det ikke gikk an å la være og le. Stitch var en koseklump av dimmensjoner. Om han lå og sov og vi gikk forbi han, løftet han opp det ene bakbeinet, i tilfelle vi skulle finne han så uimotståelig at vi bare måtte kose litt. Og som regel gjorde vi jo det også. Da pleide han å kikke på oss, løfte litt på leppa og gi oss verden mest sjarmerende smil. Jeg fortalte han at han var verdens fineste gutt. Han var husets muntrasjonsfaktor, koseklump og lykkepille. Bedre hund enn han kunne vi rett og slett ikke fått og vi er så glad for at vi fikk ha han, den tiden vi hadde.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt sånn, men siden det var lørdag og en stille dag, lot de meg bare sitte. Jeg hadde ikke lyst til å gå fra han. Det gjorde så inderlig vondt. Men trøsten min får være at han slipper å plages mer – og at min smerte over å ha mistet han vil gå over etterhvert.

Du vil bestandig ha en stor og spesiell plass i hjertet mitt, Stitch. Lykke til på reisen, gutten min

Jada, det er liv i oss.

Etter lang bloggtørke er det vel på tide å blåse liv i bloggen igjen. Det er ikke det at det ikke har skjedd noe de siste månedene, snarere tvert i mot. For det første har det vært ekstremt mye å gjøre i forhold til studier, men hardt arbeid gir god uttelling og jeg har bestått med glans, med bl.a. en A på presentasjonsmappa. (må skryte litt av meg selv også 😉 )

På hundefronten har det også vært stor fremgang de siste månedene. For å ta det beste først, så virker det som vi nå er kvitt problemene med utslettet til Stitch. Vi har satt rekord i forhold til ikke å være hos dyrlege 🙂 Om jeg ikke husker feil, så var vel siste dyrlegebesøk i midten av mars, så det vil si at det er over tre måneder siden siste vi var der. Når man i tillegg tar i betraktning at han har vært helt fri for utslett nesten hele denne tiden, er det vel på tide å erklære han 100 % frisk. Han må nok fortsette å fóres på råfór og grønnsaker, men det er jo ikke den største prisen å betale for å ha en frisk hund 😉 Han klør fremdeles noe, men ikke i den grad han har gjort tidligere. Han har i tillegg flasset en del, men noe av kløinga og flassinga tilskriver jeg at han har røyta noe ekstremt. Jeg har aldri vært med på makan til røyting. Nå hadde han jo mista en del pels i forhold til behandlingene han fikk, men en periode ble jeg rett og slett bekymra. Jeg trodde han skulle bli helt naken, men trøstet Merete (oppdretter) meg med at det var helt normalt 😉

Dette er hva han mistet av underull etter en gjennombørsting etter et bad.

I tillegg børstet jeg vel en halv gang til så mye ull av han, pluss at det meste av dekkhår forsvant. Han har med andre ord vært et sørgelig syn, hva pels angår, den siste tiden.

En annen positiv ting, er humøret hans. Han er leken, treningsivrig og oppfinnsom – akkurat som en belger skal være 😀 Nå skal jeg ikke ta for meg alle øvelsene vi trener på, men jeg kan si så mye som at det er mye som går fremover og noe som stopper litt opp. Det at ting stopper opp går vel like mye på meg, tenker jeg. Jeg mister litt motivasjon og har en tendens til å belønne «sånn ca. bra». *rødme* På en annen side, så trener vi bare for gøy og for at han skal få brukt lille fluehue sitt innimellom, så da tar jeg det ikke så tungt. (Jeg blir bare himla irritert noen ganger, når han later som han ikke skjønner noe) *rødmer igjen* Alt i alt, så virker det som jeg er i ferd med å få en «normal» belger i hus. Om han nå bare slutte å dø litt på seg, når noen går ut døra, så er alt perfekt 🙂

Nå er det jo sommerferie, og et av høydepunktene når den starter, er jo å reise på fjellet. Det er bestandig spennende å se hvor mye snø som ligger igjen etter vinteren. I år har vi rukket hele to turer i juni måned. Vanligvis er det St. Hans som er tidspunktet å reise opp, men siden Roar skulle være ute på jobb, så fant vi ut at vi skulle prøve litt tidligere. Det lå en del snø, men ikke på langtnær så mye som vi fryktet. Været var ikke det aller beste, men vi koste oss med miniski, akrebrett, turer og jammen meg fikk vi ikke sittet ute å kost oss med en liten «knert» ved hytteveggen en ettermiddag.

St. Hans reiste Patrick og jeg oppover. Da var det betraktlig mindre snø og varmere i lufta. Riktignok blåste det hatter og halm, nesten hele tiden, men kos var det lell 😉 Og selvfølgelig ble det tatt noen bilder på turen. Litt vanskelig lys av og til og fotoobjekt i stor fart, gir litt ymse kvalitet, men skitt au *ler*.

Roar tester hoppformen og Stitch prøver å «hjelpe» han.

Jaggu meg datt’n også gitt 😀

Det gjelder å avlede «klyper’n».

Sånn ca. en meter før jeg får et skikkelig klyp i rompa. *auuu*

Patrick er den eneste jeg kjenner som klarer å ramle på akebrett 😀

På tur fant vi stolen og bordet til en kjempe 🙂

Her er hva jeg snakket om i stad – fjonehund, eventuelt nakenbelger 😉

Skikkelig kraftkar 😀

Hææ, var ikke den flasken min?

Man blir skikkelig sliten av denne herjinga…

.

…og tørst 😀

Fjellgeit 😉

Stitch speider etter sau.

Det er noe med snø og belger. De må bare tryne i det, uansett 😉

Patrick og Stitch koser seg på tur.

Flere sauer på vei (men det er flott i fjellet 😉 )

Flott regnbue…

…og vakker himmel – og merkelig skylag.

Bloggtørke…

Det er egentlig ingen grunn for å ikke blogge for tiden, for det har skjedd masse. Men det har vært litt mye med studier for tiden og da er ikke det å sitte å blogge det man ønsker å bruke fritiden på. Det viktigste av alt er at Stitch har blitt erklært frisk av Thoresen :). Vi hadde time der sist tirsdag og da mente Thoresen at det var veldig bra. Som han uttrykte det, så var Stitch 95 % frisk, så da fikk han en nål i beinet for å bli 100 % ;).  Han har også vært så og si helt fri for utslett det siste, selv om han til stadighet klør seg der hvor utslettet har vært. Nå tror jeg kanskje jeg er i overkant oppmerksom på han, men det er jo normalt at hunder klør seg, sant?

I dag fant jeg imidlertid en stor rød flekk, som så ut som var betent :(. Om det er et sår eller utslett, vet jeg ikke. Jeg har renset og smurt på litt sårsalve, så får jeg bare følge med i noen dager fremover. Han har jo så dårlig med pels på buken, så han har jo ingen beskyttelse. Det kan jo være at han har skrapet seg opp på noe under lek og herjing. Jeg håper det er sånn det er. I tillegg har han fått betennelse i analkjertlene, så ting vil liksom ingen ende ta. Det er jo relativt greit å kurere, men det betyr jo ny antibiotikakur. Syns egentlig det er rart at han får sånne betennelser nå. Det jo ikke så lenge siden han avlutta den forrige kuren – da utslettet hans var så ille – og antibiotika er jo det samma uansett hvor i kroppen det skal virke. Jeg må innrømme at jeg blir litt forvirra og frustrert for tiden og tenker at kanskje han har begynt å bli immun mot antibiotika. Det har jo vært noen kurer han har måttet gjennom.

Nå høres det ut som det bare er elendighet her om dagen, men det er det så absolutt ikke. Det som er veldig gledlig er at Stitch har fått igjen humør og lekelyst. Han blei jo som en zombie av den kortisomsprøyta han fikk. Han ville stort sett ingenting annet enn å spise og sove. Han var sulten bestandig og begynte å forsvare både mat og leker. Og trene kunne jeg bare glemme – det gadd han ikke. I tillegg knurret han helt umotivert og uforståelig på mennsker, bare de passerte oss på tur. Det var ikke spesielt hyggelig. Men nå er han seg selv igjen. Alt forsvar er borte, han innbyr til lek og herjing og han har fått igjen glimtet i øynene igjen 🙂 Vi har så smått begynt å trene litt igjen også. Det er jo litt av en utfordring. Han har jo ikke trent på flere månder, så nå er det mest fluene som svirrer i hode på han. Han detter ut hele tiden og plutselig så skal han gjøre alt på en gang *ler*. Her om dagen så skulle vi trene litt FVF og jeg hadde han i utgangsstilling og prøvde å få han til å fokusere på meg. Da var det sitt, dekk, flytte litt på rompa, ny dekk, stå, sitt, flytte litt mer på rompa og litt forsiktig halsing – alt i løpet av noen få sekunder. Han var jo så rar når han holdt på sånn, som jeg klarte ikke la være å le av han – og da kom det jaggu meg en «high five» også – midt i ansiktet på meg. Det er godt han er søt, liksom. Jeg tror nok vi må senke kravene litt og starte helt fra bunn av og heller være nøye med belønninga. Og den belønninga må være godbiter, for det er absolutt ikke behov for å trekke han mer opp med leking 😀

Nå er jo våren i anmarsj også. Dagene blir lengre og snøen smelter og jeg kjenner at motivasjonen min er tilbake, så da blir det sikkert mer trening fremover. Dette har vært en fryktlig lang og tung vinter på mange måter. Men med en frisk hund (sånn ca) og økende treningsiver både på hund og fører, blir det nok litt mer struktur på treninga fremover *nikker overbevisende for meg selv*.

Avslutter med noen snøbilder av snømonsteret. Nå som han er frisk igjen, er det full fart og basing i snøen. Stitch er nemlig IKKE lei av snø enda 🙂

Det er nok snø, kan man si…

…men det passer jo fint, når snødykking er favoritthobby’n 🙂

Lykkeliten 🙂

Siden han ikke har noe underull for tiden, smelter snøen og klumper seg i pelsen hans. Litt av noen snøballer *ler*

Snømonsteret

Han er jo litt søt også da

2 år

Fy søren som tiden flyr. Tenk at verdens beste kosegutt, pelsterapi og husets munterasjonsråd har blitt to år. Det siste året har bydd på utfordringer som man ikke regner med når man kjøper en hund, men sånt har man ingen garantier for.

Vi holder på med diverse behandlinger og håper på at lillegutt skal bli frisk, men noen ganger føler man at man jobber i motvind. Jeg tenker også på Merete , som er oppdretter av Stitch. Jeg vet at hun var veldig nøye med utvelgelsen av valp til oss, siden vi hadde litt dårlig erfaringer med belger’n fra før. Dessverre er det slik at det Stitch sliter med, det kan man ikke forutse. Men hun er en super oppderetter som følger opp med råd og trøst hele veien. Men midt oppe i alt må jeg si at, selv om ting ikke har blitt sånn som vi tenkte oss da vi kjøpte Stitch, så han er en herlig hund med et godt gemytt og en skikkelig gla’ gutt. Fysiske ting er noe vi forhåpentligvis får bukt med etterhvert 😉  

Det er jo ikke rart man falt for denne lille karen 🙂

Noen av bildene er det Merete som har tatt

Her er noen bilder fra det siste året.

Stitch sammen med søster Lilli i Drammen, 16 måneder

 

2 år *vakker*

Da har vi vært hos Thoresen igjen

Ja, i dag hadde vi time hos Thoresen igjen og jeg var veldig spent på hva han ville si og om ha ville behandle Stitch siden han går på både kortison og antibiotika igjen. Han fikk jo først kun kortison, men siden utslettet i ørene ikke forsvant, ble det en runde med antibiotika også 😦 . Med det samme vi var hos veterinæren, tok vi en utvidet blodprøve av han for å sjekket om det har skjedd noen endring det siste året. Det hadde det ikke, og jeg bør vel si heldigvis, for det betyr jo at det ikke er noe galt sånn i forhold til veterinærmedisin. Det ble ikke sjekket thyroxinnivået hans, men som veretinæren sa, så er det lite trolig at en så ung hund har problemer med stoffskifte.

Men tilbake til Thoresen. Jeg snakket jo med han for fjorten dager siden og han anbefalte jo ikke kortison akkurat, men var litt sånn: må man, så må man – og nå måtte vi. Jeg forklarte for han hvor ille Stitch hadde vært og han var enig i at i slike akuttilfeller så måtte man ty til behandling som hadde rask lindring. Thoresen var veldig overrasket over at Stitch ikke var blitt bedre og så veldig betenkt ut. Det er ytterst sjelden at hunder ikke responderer raksere/bedre på akupunktur og råfôring. Han mente at det han hadde kjent på Stitch, ikke skulle tilsi at det burde ta så lang tid. Han sjekket han ganske nøye i dag og mente ting var blitt bedre, men det er langt i fra bra 😦

Siden Stitch går på kortison, fikk han ikke akupunktur i dag. Jeg forstod på Thoresen som at det ikke ville ha ønsklig effekt. I steden fikk han «skutt inn» en gullbit i det ene beinet. Så nå har Stitch øket i verdi. *ler* Neida, det hadde ikke gjort store utslaget på vekta, den lille biten, men det har vist positiv effekt. Jeg må innrømme at jeg ikke fikk spurt så mye om akkurat hva eller hvordan – jeg har hørt at det har blitt gjort på hunder med strek HD – men da har det vel samme «lindrende» effekt på Stitch også. I tillegg fikk jeg med en flaske med solhatt, som jeg skal blande i maten hans hver dag. Så er det tilbake om fire uker igjen.

Hvordan tingene er nå? Tja, jeg vet ikke helt egentlig. Han klør jo litt enda. Ikke så mye som han har gjort, men allikevel så burde han ikke gjort det når han har fått en så stor dose kortison. Jeg ser ikke noe utslett noe sted, men det er tydelig at det er noe som er ubehagelig. I tillegg flasser han jo helt forferdelig. Jeg har fått en sjampo hos veterinæren som jeg skal gni de stedene han flasser, rett og slett for å få vasket det bort. Det kan nemlig være fint gromiljø for sopp. *grøss* Ellers så har jo pelsen begynt å gro på de stedene som var bare (og det er jo bra, for nå har han nemlig begynt å røyte underull) .

I tillegg er han litt spesiell om dagen. Jeg har jo hørt at de kan endre atferd når de går på kortison, men dette her er ikke noe særlig i det hele tatt. Han har jo fått kortison før, men ikke i form av sprøyte – og spør du meg er det siste gang han får sprøyte også. For det første er han slapp og daff og han «virker» rett og slett ikke. Jeg prøvde å trene han litt inne her om dagen. Da satt han bare å så på meg en stund og så gikk han og drakk litt vann, før han la seg ned å innbydde til kos. *himle med øya* Ikke vil han leke heller. Jeg kaster frisbee (noe som før var kjempemoro) og han loffer bort og henter den og kaaanskje han loffer tilbake – hvis ikke han finner ut at han skal grave den ned i snøen da. Om han gjør dette for å slippe og hente den igjen vet jeg ikke, *ler* men det er hvertfall ikke mye fart om dagen. Du ser på hele han at han ikke er i form. Han er matt i øynene og «smiler» ikke i det hele tatt. Det hender noen ganger at han glimter til, men det varer ikke så lenge av gangen. De eneste gangene han blir ivrig er når det er mat på gang. Han er nemlig suuuulten – hele tiden. Og dette med mat er jo også blitt et eget kapittel. Han har plutselig begynt å forsvare maten sin. Tidligere har jeg omtrent kunne stikke ansiktet ned i maten uten at han har brydd seg, men nå har han knurret flere ganger bare vi har vært i nærheten når han spiser. Da jeg skulle ta en tauknute han prøve å spise i stykker her om dagen, knurret han skikkelig og ville ikke gi den fra seg. I tillegg har han behov for å si i fra at han verken vil børstes eller klippe klør. Han har også knurret til mennesker som vi møter på tur – uten at de har sett på han engang. Han har rett og slett et voldsomt behov for å si fra om ting om dagen – og det er ikke koselig i det hele tatt. Han skvetter og bjeffer på den minste lille ting. Jeg prøver å ikke bry meg. Jeg gjør det jeg vil – tar fra han leker, børster pels og klipper klør. Det eneste jeg ikke gjør noe med er matforsvaret hans. Det er ikke Stitch som er sånn, så da gidder jeg ikke provosere frem noe.

Jeg får virkelig at denne virkningen av kortisonet gir seg snart. Dette her er ikke noe gøy hundehold og selv om jeg vet at dette vil gå over (forhåpentligvis snart), så syns jeg f.eks. ikke det er spesielt hyggelig når han knurrer til folk som ikke har ofret han et blikk engang 😦 Jeg vil ha igjen den lille turbo, fluehue, smiletryne gutten som jeg hadde før:(

Og hvis du som leser bloggen har noen råd, erfaringer og tips å dele blir jeg veldig glad. Om ikke annet er det en fattig trøst å vite at han oppfører seg helt normalt i forhold til situasjonen og at det SNART går over. Oooog hvis noen kan si noe om det gullet han har fått i beinet, blir jeg enda gladere 🙂

Jeg har syndet…

Ja, for på en måte føles det sånn. Utslettet til Stitch har kommet og gått hele tiden. Den ene dagen kan han være ganske bra, for å så se ut som en kjøttklump under buken dagen etter. Han klør jo også hele tiden og det gjør at det blir en ond sirkel. Jo mer han klør og slikker, jo mere utslett blir det. For litt siden begynte han å få utslett i det ene øret også, men det så ut til å forsvinne fort. Men der – som alle andre steder – kom det tilbake. De siste dagene begynte det bare å bli verre og verre, og i går begynte han å klø i det andre øret også 😦 Han var veldig plaget og klarte ikke å finne roen. Han flyttet seg rundt på de faste plassene han pleier å ligge hele tiden. Var varm og «pesete» og når han prøvde å klø seg i øret, endte det opp med at han hylte til. Det går jo ikke akkurat forsiktig for seg når han skal klø. Da rasper han opp hele øret med klørna, noe som har resultert i sår i øret i tillegg. Han ristet på hode hele tiden og ørene lå enten bakover eller stod liksom rett ut og han så rett og slett bare trist og lei seg ut.

Det gjorde vondt å se hvordan Stitch hadde det hele tiden. Han klarte rett og slett ikke og slappe av, men innimellom virket det som han bare sloknet, fordi han var sliten. Han sov urolig og plutselig spratt han opp og ville klø, men det gjorde jo bare vondt. Vi prøvde å hjelpe han å klø, men til ingen nytte.

Sånn ser han forøvrig ut i øret nå. Ikke noe vakkert syn.

I tillegg må han jo passes hele tiden – også om natten, så søvn blir det så som så med for tiden. Dette gjelder jo både meg og bikkja, men Stitch har jo den fordelen at han kan sove når som helst på dagen. Det kan jo ikke jeg, så jeg kjenner at jeg begynner å bli litt sliten. Jeg kan telle på en hånd, de nettene jeg har sovet sammenhengende de siste to måndene 😦

Så summen av alt dette gjorde at jeg reiste til veterinæren med han. Noe måtte gjøres. Ikke bare p.g.a. at bikkja tydeligvid led, men nå begynte de å gå på helsa løs for alle (føler at jeg prøver å forsvare meg veldig her nå).  Veterinæren kikket i ørene hans og det var intet vakkert syn. Han hadde utslett og betennelse innover i begge øregangene, så fikk vi Fuciderm som skal dryppes i ørene. Vetten mente vi burde gi han antibiotika også, men jeg vil vente å se hvordan det utvikler seg. Har en følelse av at de er litt for raske til å ty til sånn midler. Han fikk også en kortisonsprøyte som skal virke i to månder. Jeg måtte også love å ringe om utslettet ikke ble bedre før helgen, for da må han ha antibiotika.

Så det er derfor jeg føler at jeg har syndet. Dette skal jo liksom gå over av seg selv, kun ved hjelp av riktig kost og akupunktur. Men på en annen side, hvor mye skal bikkja plages under prosessen? Jeg snakket jo med Thoresen for en uke siden og da sa jo han at kortison var det som hjalp på denne kløen, men det var jo ikke noe han ville anbefalle å bruke *bombe?*. Jeg klarer hvertfall ikke gå å se på at bikkja lider på den måten Stitch gjorde nå. Det gjorde rett og slett vondt langt inni sjela mi 😦 Nå skal vi tilbake til Thoresen 9 februar. Vet ikke om jeg skal si noe om at han har fått kortison – eller om han kommer til å merke det *ler*, men jeg føler hvertfall at det jeg har gjort er riktig 😉

Litt ekkelt er det å få dråper i ørene, men det er det bare å engasjere han litt ute, så glemmer han ubehaget. Nå ligger han å sover rolig og har praktisk talt ikke klødd i det hele tatt. Han virker litt slapp (blir de det av kortison?), men det kan jo være at han syns det er deilig og ikke klø og derfor sover og koser seg 🙂

Sånn ellers så ser han litt rar ut om dagen. Pelsen detter av i svære dotter på bakparten hans, så nå er han litt sånn bodybuilder-aktig – smal snerten rompe og kraftige skuldre *ler*. I tillegg flasser han veldig der hvor utslettet tørker inn, og det ser jo ikke spesielt delikat ut. Sånn ser han ut på baksiden av lårene

 

I tillegg er han jo bar på buken og langt oppover på sidene. Det er jammen meg bra han er så godt pelsa, for dekkhårene skjuler noe av de bare flekkene.

Men midt oppi alt dette er han den gla’este gutten i verden. Han spretter opp og vil være med på tur. Han elsker å kose og få oppmerksomhet. Med trening og lek er litt slapt for tiden, men han gjør det han orker/gidder og mer forlanger jeg ikke av han nå.

I dag var det sol og plussgrader ute, så da benyttet jeg sjansen til å få tatt noen bilder av han ute i snøen. Selvom han er litt rart pelsa så er han jo vakker gutt da 😉

Litt lange, tynne bein når det er så dårlig med pels

Veldig irriterende at han lukka øynene på dette bilde, men…

Snødykking er en av vinterens store gleder 😀

Kan leke litt med frisbee for fotografens skyld 😉

Ny akupunktur

Først må jeg takke for hyggelige meldinger og omtanke både her og ellers 🙂

På tirsdag var vi til ny behandlig hos Are Thoresen. Jeg var veldig spent på hva han ville si, siden Stitch plitselig ble så mye verre. I tillegg hadde jeg hode fullt av spørsmål som jeg har gått og grublet på siden sist jeg var der. Det var ikke så mye anderledes han gjorde denne gangen. Han lurte først på om jeg hadde merket noen forandring – og det har jeg jo definitivt. Som jeg nevnte i forrige bloggen har det vært veldig opp og ned.

Thoresen kunne berolige meg med at dette var helt normalt, så da pustet jeg lettet ut. Jeg var nemlig sikker på at siden han plutselig ble så ille igjen, så hadde råfóring ingen effekt på han. Det som imidlertid ikke var så oppløftende var at han sa det kunne ta opp til et halvt år før han blir helt frisk.

Men, tilbake til konsultasjon. Thoresen kjente på han og påstod han kjente stor forandring fra sist vi var der. Jeg lurte jo på hvordan han kunne huske hvordan Stitch kjentes ut for fem uker siden – jeg mener, han har helt sikkert kjent på noen andre hunder siden da – men da fortalte han med et smil at han hadde kikket på «jukselappen» sin. Ikke så jeg at han skrev ned noe, verken forrige gang eller denne gangen, så den lappen tror jeg han har i hode *ler*. Han er en snedig fyr, men det viktigste er at han vet hva han gjør.

Jeg har jo grublet veldig på hva som er galt med leveren til Stitch. Jeg ble jo så satt ut da jeg fikk beskjed om det forrige gang, at jeg glemte å spørre han. Siden det har jeg googlet og lest siden opp og side ned om det ene senario verre enn det andre. Men det er heldigvis ikke så galt. Det som er problemet er at leveren jobber veldig seint. Thoresen forklarte ( på sin vanlige rare måte) at det blir som jeg skulle klippe fem mål med høyt gress med en skyveklipper. Når jeg endelig er ferdig, må jeg begynne forfra igjen fordi da har gresset blitt høyt der jeg startet. Sånn er det med leveren til Stitch også. Siden den jobber så seint, klarer den ikke å ta seg av de avfallstoffene som blir når han spiser tørrfór og det gir slike utslag som vi har sett på Stitch. På spørsmål om dette ville bedre seg etterhvert som han gror til, var han veldig tvetydig. Utfra det han sa kunne det kanskje skje, men på en annen side ville han ikke gamblet på det. Det var bare å fortsette med råfóring, fikk jeg beskjed om. Nå vet jeg jo hva Thoresen mener om det tørrfór, så om han hadde sagt noe annet ville jeg blitt veldig overrasket. Han sammenlignet det med at jeg skulle spise kun Toro tomatsuppe i et og et halvt år. Han trodde ikke kroppen min ville hatt særlig godt av det *ler*.

Etter masse prat fikk Stitch nåler i beina. Denne gangen to nåler i samme bakbein og ikke en i hvert som han fikk sist. Også var det bare å stå der og vente på at han skulle «falle sammen». Jammen gjorde han ikke det denne gangen også. Han la seg ikke ned sånn som forrige gang, men han la hode tungt på skulderen min og lente seg tungt mot meg. Vel hjemme igjen sov han seg gjennom resten av ettermiddagen og kvelden, bare avbrutt av spising (dagens høydepunkt, hilsen Stitch) og en liten tissetur i hagen.

Denne gangen har han ikke vært slapp i flere dager, sånn som sist. Vet ikke om det har noe med forskjellig plassering av nålene å gjøre, men dagen etter behandling virket han mye kvikkere. Ikke det at han er så kvikk om dagen. Jeg snakket jo med Thoresen om det også. Han er jo blitt en del roligere og er veldig treig og fjern på trening. Thoresen mente at dette kom av at han hadde mindre stress i kroppen, rett og slett fordi kroppen hans ikke lenger jobber på høygir. Det at han blir så sliten etter behandlig er helt normalt, fordi behandlingen setter i gang en prosess i kroppen hans som gjør at han blir sliten. Men det skal ikke ha en sånn virkning i flere uker, så da må det bare være at han er mer harmonisk og derfor mer rolig. Det er jo bra, så får man bare finne nye metoder å trene på sånn at han blir litt mere med.

Det blir jo ikke så mye trening om dagen heller da. Det har vært juleferie i klubben og tempraturen ute gjør at det ikke går an å trene ute. I utgangspunktet tåler jo en belger sånne tempraturer uten problemer, men det er jo en forutsetning at pelsen er på plass da. Med så mye pelsløse partier og når han har mistet så mye underull, vil jeg ikke være så lenge ute med han av gangen. Det virker ikke som han bryr seg så mye, men jeg er usikker på om det er særlig bra. Ikke gidder jeg å kjøpe klær til han heller, for jeg regner med at dette ikke vil være noe vedvarende problem.

Så som dere skjønner så skjer det ikke så veldig mye her om dagen. Det blir mest å stelle de partier hvor det er utslett. Gre og lufte der hvor det er pels igjen. Rense og smøre der han har klødd og slikket så mye at det har blitt sår og smøre på fuciderm når han klør for mye. Ganske kjedelig, men jeg håper ting snart blir bedre. Det tærer på alle parter når man dag og natt må passe på så han ikke klør og slikker for mye. Jeg kunne jo sikkert prøvd å ha krave på han, men jeg syns det er litt «slemt». Kan du tenke noe verre enn å klø skikkelig et sted, men så kommer du ikke til der du klør? Da blir hvertfall jeg stressa. Dessuten har vi prøvd krave en gang og da gikk han helt «bananas». Først kappet han nesten beina av oss, så raserte han huset før han endte opp under et bord hvor han satt muse stille og ikke ville røre seg. Så som dere skjønner, så tar jeg heller den jobben det er å passe på han. Men jeg håper det snart blir litt bedre igjen – og ikke minst at det går over før det har gått et halvt år.

Neste behandling er om en måned igjen, så får vi se om Thoresen er like fornøyd neste gang.

Etterlysning!

Det blir dårlig med blogging om dagen og det er rett og slett fordi det ikke er så mye å skrive om. Trening blir det lite av. Først og fremst fordi Stitch ikke «virker» om dagen. Han vil gjerne ha godbiter, men å jobbe for dem – nei, det gidder han ikke. Han gjør noen spede forsøk på å tilby enkle adferder for å få godbit, men utover det er han helt tom. Han blir også veldig fort sliten, så det som blir av trening er ikke mye å skrive om. I tillegg med det tempraturene vi har ute for tiden, går det heller ikke an å være særlig mye ute med han. Han har omtrent ikke underull igjen. Bakbeina hans er nesten helt nakne og under buken og en del av brystkassen er all underull og pels borte.  Han er et skikkelig sørgelig syn om dagen, når det gjelder pelskondisjon. Det er godt han i utgangspunktet er så godt pelsa som han er, for heldigvis henger dekkhårene på og ligger over det meste av de bare områdene. Når vi har vært ute litt er beina hans helt blodrøde. Ikke det at HAN ser ut til å bry seg, men JEG bryr meg. Det ser helt forferdelig ut.

Når det gjelder «helsa» hans har det vært veldig opp og ned. Før jul virket det som ting begynte å bli bra, men nå er det rett og slett helt for jævlig 😦 . Han har svære kuler, som det tyter guffe ut av bak på lårene. I tillegg har han masse røde prikker på begge sidene av kroppen og under brystkassen. Han flasser også mye der hvor det er utslett. Det er nesten som å befinne seg i en snøstorm når jeg grer han. Jeg har også måttet klippe vekk en del pels bak på beina hans, fordi det tover seg sånn når han slikker og klør. Det er tydelig at det plager han veldig, for han klør som besatt. Noen ganger må jeg «brekke» han vekk fra der hvor han klør. Han går også og gjemmer seg, fordi han vet at jeg stopper han når han gnager og slikker. Det blir jo fort betennelse i huden der hvor han slikker og klør, så det gjelder å stoppe han. Om natta må jeg opp å stoppe han flere ganger, når han ligger og omtrent gnager av seg beina 😦

Det er rett og slett ikke noe særlig det her. Begynner å bli sliten av det, og  det tror jeg også Stitch gjør. I dag skal vi heldigvis til behandlig hos Are Thoresen igjen og jeg har en lang liste med spørsmål til han. Nå har vi jo gitt råfór i over en måned, så jeg ville jo trodd at det burde begynt å bedre seg snart. Hundeholdet er ikke spesielt gøy om dagen, syns jeg. Det er ikke noe særlig å se at hunden plages. Selvom Stitch er blid og glad, og koseklump av dimmensjoner og vil være med på ting, så virker som det tærer på han også. Men på en annen side; han har jo klødd nesten hele livet, så kanskje han tror det skal være sånn 😦

Noe skjer!

Først må jeg si tusen takk for alle tips og råd og alle hyggelige meldinger, både her, mail og ellers rundt på nettet. Det er godt å vite at folk bryr seg 🙂

Som overskriften sier, så er det noe som skjer med Stitch. Om det er et resultat av nytt fôr og at kroppen hans er mer «harmonisk» eller om det er akupunkturen som gir sånne utslag vet jeg ikke, men Stitch er så rolig og «slækk» at jeg nesten blir bekymra. Han sover hele tiden inne og når vi er ute så er det liksom ikke så viktig å få med seg absolutt alt som skjer. Han vil gjerne være med ut og vil gjerne leke, men det er liksom ikke samma intensitet som det har vært tidligere. Samme er det med trening – det er gøy å trene, men ting trenger ikke skje i hundre hele tiden.

Grunnen til at han er slik, tror jeg er enten at han er sliten fordi akupunkturen har satt i gang en prosess i kroppen hans, slik at den jobber på høygir hele tiden. Av den grunn blir han sliten og vil sove mest mulig. Eller så er det det stikk motsatte. Det nye fôret gjør at kroppen hans ikke «sliter» med å fordøye maten, og derfor blir han roligere – kroppen slapper mer av liksom. Med tanke på at han har slitt med disse problemene nesten kontstant i et og et halvt år, så må det være utrolig deilig å kjenne at kroppen er i lage. Jeg tror alle ville blitt urolige og stressa av å hele tiden kjenne at kroppen sliter med noe. Kanskje er det slik at han nå kjenner at han endelig kan slappe av – og derfor gjør han det til det fulle *ler*. Her om dagen lå han faktisk og kikket på meg mens jeg tok på meg jakka. Vanligvis står han ved døra før jeg har fått jakka ut av skapet, men han ble bare liggende på plassen sin *sjokkert*.

Også det å gå tur med han har blitt mer behagelig. Han stresser ikke og må snuse på begge sider av veien samtidig. Litt drar han jo av og til, men han har ikke så dårlig tid lenger.

Han har masse utslett enda, men det virker som det er i ferd med å tørke inn. Ikke er det veldig rødt og hovent og det virker ikke som det klør så veldig lenger heller. Da går det jo den riktige veien, føler jeg. Så klart er det veldig tidlig å konkludere med noe, men uansett så ser det ut som dette er det som skal til for at Stitch blir frisk. Og bare for å ha sagt det, så er vom og hundemat med kokte grønnsaker helt konge. Aldri har jeg sett en sånn apetitt, så da er det kanskje sjanser for at han legger på seg litt også.

Jeg har jo tusen spørsmål etter jeg var hos Thoresen på tirsdag. Jeg ble jo helt satt ut da jeg var der. Først og fremst p.g.a. metodene hans. Hvordan kan han finne ut det han gjorde, med bare å holde på bikkja? Men også fordi jeg ble litt skremt når han sa at det var noe galt med leveren hans. Det er jo et ganske vitalt organ, så det å få problemer med leveren er ganske alvorlig. Jeg har googlet og lest side opp og siden ned, men jeg blir ikke noe klokere. Det er jo ganske vanskelig å finne noe også, når jeg bare vet at leveren ikke jobber som den skal, men ikke vet eksakt hva som er grunnen til «defekten». Jeg har jo time igjen femte januar, så da skal jeg ha med meg «jukselapp» med spørsmålene jeg har.

Selvom han var ekstremt slapp på onsdagen dro vi opp på hundehytte for å trene litt. Jeg liker ikke å presse en hund som er litt «uttafor», men jeg tenkte at vi kunne hvertfall prøve litt. Av den grunn tok jeg også bare med meg godbiter og klikker og lot alt annet utstyr være igjen hjemme. Han kviknet litt til da vi kom opp på banen (litt fordi favoritt schâferjenta hans var der), men jeg så på hele han at det ikke var noe vits å ta fatt på det store utfordringene. Vi startet med skuddtrening og siden jeg ikke hadde noen leker med så gikk jeg ganske langt unna først. Stitch fikk lov å snuse  rundt i buskaset, noe han vanligvis ikke får lov til der oppe, og var lykkelig med det. Det første skuddet smalt, Stitch titter mot der lyden kom fra i fem sekunder og så snuste han videre. Vi gikk nærmere for hvert skudd, uten at Stitch skvatt noe mer av den grunn. Ved de siste to skuddene gadd han ikke engang å løfte hode fra bakken. Så da må jeg si meg fornøyd med det 🙂

Også hadde vi en fellesdekk, hvor Stitch lå i hele fire minutter. Litt høye albuer innimellom, fordi han måtte kikke etter Prima (favoritt schäferjenta) som lå et par hunder bortenfor. Men jeg gikk bort å belønnet han når han lå fint og hadde kontakt med meg, så det syns jeg er veldig bra. Ellers så trente vi bare litt småtteri og hadde det litt gøy. Flere ganger satte Stitch seg ned og bare kikket på de andre, så det var tydelig at han ikke var helt i form. Etter en time ga vi oss, og da vi kom hjem slokna Stitch på plassen sin og snorksov resten av kvelden (og natta).

Jeg spurte jo også Thoresen om disse seperasjonsproblemene hans. Han mente at nå skulle vi først får kroppen hans frisk, så skulle vi ta det andre siden. Det kunne jo være at disse problemene ikke ble så store når han ikke slet med andre ting. Hunder reagerer jo ofte med adferdsproblemer om det er noe fysisk galt med dem. Jeg kjente at det var en veldig oppløftende tanke. Ikke at jeg tror jeg bare kan gå fra Stitch uten hyling, bare han blir frisk i kroppen, men ting blir kanskje lettere å trene på 🙂

Jeg må innrømme at jeg syns det er veldig deilig å ha en så rolig hund, men jeg kjenner at jeg gjerne skulle vist litt mer om hvorfor han er sånn. Han er jo fremdeles en glad og go’ gutt, men det var han jo også når han plagdes som verst med eksem og kløe. Jeg kjenner at jeg gleder meg til femte januar.

Konsultasjon hos Are Thoresen

Etter å ha vært forholdsvis bra siden juni/juli, blusset utslettet til Stitch opp igjen for noen uker siden. Det er jo noe rare greier fordi det blusser opp så fort. En dag har han noen få prikker, så i løpet av et par dager er han dekket av utslett på buken, rompa og nedover lårene. Man rekker liksom ikke å oppdage det før han selv gir uttrykk for mye ubehag i form av kløe. Som vanlig så reiste vi til dyrlegen og som vanlig blir det foreskrevet antibiotika og kortison. Etter en ti dagers kur så han ganske bra ut og jeg håpet at det var som i fjor. Det vil si at nå skulle han være fri for utslett hvertfall gjennom vinteren. Men sånn ble det ikke. Bare noen få dager etter kuren var avsluttet, så han slik ut.

Her har han gnagd av pelsen på bakbeinet.

Så da tenkte jeg at vi måtte tilbake til dyrlegen da. Jeg så på hele Stitch at han plagdes og det er ikke gøy å se på. Nå vet jeg jo hva som skjer når vi kommer til dyrlegen – det er nye rundt med medisiner, så kanskje han blir bra denne gangen. Men det føles ganske nytteløst å holde på sånn. For å bli kvitt denne eksemen må man behandle det som feiler han, ikke bare pøse på med medisiner som svekker immunforsvaret hans ytterligere. Har jo hørt om – og fått tips om – Are Thoresen, men jeg innbildte meg at han hadde venteliste som et vondt år – og Stitch trengte hjelp NÅ. Men det skader jo ikke å ringe tenkte jeg, og jammen meg fikk jeg ikke time i dag *juhu*

Det jeg har hørt om han er at han er utrolig dyktig, men at han er en litt «snedig» person *ler*. Så med litt sommerfigler i magen tutlet vi oppover til Ramnes i dag. Var tidlig ute, for jeg viste jo ikke hvor det var og skulle hvertfall ikke provosere han med å komme forseint. Men vi fant fram ganske raskt. Med nesten tre kvarter til vi hadde time, tok vi oss en tur ved Langevann i det fine høstværet. (Ja, for det er høst her enda – ikke vinter 😉 )

Vel inne på venterommet var det flere hunder og mennesker som skulle ha behandlig. Et pussig venterom egentlig, for det var også tre båser til behandlig av hester der *ler*. Så var det vår tur og jeg tenkte at nå skulle jeg ikke skravle i vei sånn som jeg pleier. Hadde jo fått vite at mannen ikke var noe særlig på «smaltalk», så da får man bare holde kjeft *ikke lett*. Han spurte hvorfor jeg var der og jeg sa: «Stitch er plaget med eksem som er stadig tilbakevendene, selv etter flere behandliger med antibiotika og kortison». Mer enn det var det ikke noe vits og si *flire*. Løftet Stitch opp på bordet og mannen la hånden under buken/brystkassen hans. Hva han gjorde under der vet jeg ikke – det gikk nemlig ikke an å se i all pelsen til Stitch. Mens vi stod der begynt vi å prate om mine studier (som er ungdomskunnskap) og han var da riktig så pratsom og hyggelig syns jeg 🙂

Etter en stund tok han hendene vekk og sier igjen: Hva er Stitch sitt problem? Jeg svarte at jeg ikke viste hva problemet var, men jeg viste bare hva problemene hans førte til. Også fortalte jeg han at det var tatt allergitester og de gjorde utslag på husstøv og lagermidd, hvorpå han sier: Ja, men den allergien er så forsvinnende liten, at den teller ikke???? Hvordan i pokker kunne han vite det? For det stemmer jo at Stitch hadde veldig lave verdier på testen. Jeg ble ganske paff, kan man si. Så fortalte han at leveren til Stitch hadde det ikke bra og det var p.g.a. tørrfôr. (Hva er det han kjenner under buken hans?) Mens han fortalte om hvordan tørrfôr virket på han, stod han og fomlet noe med bakbeina hans. Jeg trodde han prøvde å finne frem i pelsen for å se på eksemen til Stitch, men nei. Jeg fikk beskjed om at nå skal Stitch gå på råfôr og kokte grønnsaker – 50/50. Plutselig forsvinner han ut døra og jeg får beskjed om å være der jeg var. Jaha, tenkte jeg – hva skjer nå? Og ingenting skjedde… Vi bare stod der…Etter en stund blir Stitch veeeldig slapp og legger hode på skulderen min. Da oppdager jeg at han har to nåler i bakbeina. Sånn stod vi da, og venta, og etter en stund dukket Thoresen opp igjen og nappet ut nålene. Ferdig! Han så ikke på utslettet hans engang. Det var ikke noe vits, for det er bare en resksjon på det som egentlig plager han.

Jeg satt og grubla litt i bilen på vei hjem. Hva er det med denne fyren? Hvordan kan han si sånt bare med å kjenne på buken hans og hvordan kunne han kjenne at Stitch hadde veldig lave verdier på allergitesten? Jeg blir litt «satt ut» av sånt jeg *ler*. Men det som er hovedsaken er at Stitch blir frisk, så fra nå av er det kun råfôring her i gården. Så får vi satse på at det er det som skal til. Vi har fått ny time femte januar – og det skal bare bli hyggelig 🙂 Jeg syns ikke han var så snedig som mange har sagt – kanskje det er fordi jeg er litt rar sjøl *flire*.

Nå ligger Stitchpitchen rett ut og sover her. Sliten etter dagens behandlig og mett etter en real biff og gulrot middag. Må ut å få handlet litt vom og hundemat. Det blir jo litt dyrt å fôre bikkja på biff i lengden ;). Men nå er jeg veldig usikker på hvor jeg skal kjøpe det, hva jeg skal kjøpe og hvor mye han skal ha? Hvis noen har noe smart og komme med, så tar jeg gjerne i mot tips. Kan jo legge til at han er (snart) 22 månder og veier 24-25 kg.